I 1975 debuterte Salman Rushdie med romanen Grimus, som ikke er oversatt til norsk. «Science fiction» står det på omslaget. Bringer det tanken hen på Star Wars? Eller husker noen at det høsten 1995 ble lest høyt fra Axel Jensens nye roman Og resten står skridd i stjernene på NRK P2?
I sin introduksjon til Jensens bok om Sataniske vers, Gud leser ikke romaner, forteller Rushdie at han var fullstendig oppslukt av Jensens første science fiction-roman Epp.
Så skrev han Grimus.
Jeg har neppe lest noen bok som i sin sprelske kåthet er fjernere fra Espen Skjønbergs Epp-stemme enn nettopp Grimus. De to bøkene har likevel noe felles. Selv om Epp er en ganske så tørr person, opplever vi gjennom ham ekkoet av en fascinerende og annerledes verden. I Grimus blander Rushdie elementer fra science fiction, eventyr og religion, vi opplever drømmereiser, parallelle dimensjoner, en drikk som gir evig liv, vi treffer gorfene på planeten Thera. Samtidig handler boka om kjente menneskelige situasjoner. I denne kombinasjonen av tremmedhet og gjenkjennelse ligger både Jensens og Rushdies storhet.
Hovedpersonen i Grimus, Flapping Eagle, er en indianer som blir utstøtt fra stammen fordi han er annerledes. Han drikker en væske som gjør ham udødelig, men det er en tung byrde å bære: Som kroppen stanset i utviklingen i det øyeblikk han drakk eviglivseliksiren, er også sjelen frosset. Uansett hva han opplever preges han ikke av det. Han husker alt, men vokser ikke på det. Han leter seg derfor fram til Calf Island, der det finnes et samfunn av udødelige. Flapping Eagle havner i en mengde merkelige situasjoner, men han slipper ikke unna sin rolle som utvalgt og utstøtt. Han kan ikke leve fredelig i et samfunn, han må gå inn i øyas merkelige hemmeligheter.
Grimus-effekten er et fenomen som ligger i spennet mellom fysikk, science fiction-metaforer, religiøse myter og psykologi. Flapping Eagle forsøker å finne ut hva som foregår, men i hvilken grad er det han selv som er problemet? Han forsøker å konfrontere seg selv, men som en Peer Gynt støter han på problemer. Har han noe selv, annet enn den utstøtte, emigranten, marginalitetens negative rolle? Sentralt står spørsmålet om enkeltindividet og den helhetlige personlighet kan og bør reddes, endog om en verden bør reddes dersom den er basert på teknologi/magi man ikke mestrer.
I slutten av Sataniske vers møter hovedpersonene seg selv og sin bakgrunn på en måte som kan brukes som innfallsvinkel til å forstå boka som helhet. I Grimus er det vanskeligere å lese inn en slik forklarende mening. I Rushdies senere romaner har vittige, gale, rare elementer tydeligere funksjoner i helheten enn her. Grimus gir et råere, mer ubearbeidet inntrykk. I senere bøker knytter han fantasien an til myter, til vår verden. Sprelsk, men innenfor rammer. India, Pakistan, islamsk mytologi. I Grimus lager han mytene selv, han blander som en gal. Hvis Sataniske vers er som en vakker kelim der mønstrene aldri er tilfeldige, ligner Grimus mer på en fillerye: En samling filler satt sammen til en rufsete, men sjarmerende vev. Noen av oss liker slikt.
Rushdie, Salman: Grimus: a novel.
Penguin, 1991.
ISBN 0-14-014731-4. 1. utg.: Victor Gollancz Ltd., 1975.